Epilogue (2021) for Violin, Cello and Piano (2023 for Soprano Saxophone, Tenor Saxophone and Organ)
I wrote Epilogue (2021) for the Agder Camerata Trio, who commissioned a new work to conclude a programme that ended with Brahms’ Piano Trio No. 1. Rather than responding directly to Brahms, I wanted to create a closing gesture for the concert as a whole — something quiet, warm, and reflective. After two years shaped by the COVID‑19 pandemic, I felt a strong need to write music that offered space for calm and tenderness, both for the performers and for the audience.
The piece unfolds in a slow, steady pulse, marked sempre tranquillo, con calore e tenerezza. Soft, sustained lines in the strings and a gently pulsing piano create an introspective soundworld built on modal inflections, mild dissonances and subtle intervallic tensions. No instrument dominates; instead, the expression arises from shared breath, colour and balance within the trio texture.
Although the piece does not comment on Brahms, it naturally gravitates toward the tonal centre of B — a quiet resonance with the emphatic B‑major ending of his trio. Small shifts in register, articulation and dynamic shading gradually deepen the musical landscape, while pizzicato gestures, muted timbres and brief moments of brighter harmony provide gentle contrast.
In the final moments, the music returns to stillness and fades into a soft resonance. Epilogue is a short, personal work — a warm and introspective reflection shaped by tenderness, calm and a sense of gentle closure.
A version of Epilogue for soprano saxophone, tenor saxophone and organ was created in 2023. In this arrangement, the warm, sustained lines of the original trio are transferred to the saxophones, while the organ provides a gentle harmonic foundation that preserves the work’s quiet, introspective character.
Epilogue (2021) for fiolin, cello og klaver (2023 for sopransax, tenorsax og orgel)
Jeg skrev Epilogue (2021) for Agder Camerata Trio, som ønsket et nytt verk som kunne avslutte et program der Brahms’ Pianotrio nr. 1 ble fremført like før. I stedet for å skrive et direkte svar på Brahms ønsket jeg å skape en avsluttende gest for konserten som helhet — et stille, varmt og ettertenksomt rom. Etter to år preget av Covid‑19‑pandemien kjente jeg et behov for å skrive musikk som kunne gi både utøvere og publikum et øyeblikk av ro og nærvær.
Stykket beveger seg i et langsomt, jevnt pulserende tempo, merket sempre tranquillo, con calore e tenerezza. Myke strykerlinjer og et rolig pulserende klaver danner et introvert klangunivers med modale farger, milde dissonanser og subtile intervallspenninger. Ingen stemme dominerer; uttrykket oppstår i samspillet mellom instrumentene, i balansen og pusten i trioen.
Selv om stykket ikke kommenterer Brahms direkte, kretser det naturlig rundt tonen B — en stille resonans med den markante B‑dur‑avslutningen i hans trio. Små skift i register, artikulasjon og dynamikk utdyper gradvis uttrykket, mens pizzicato‑figurer, dempede klanger og korte øyeblikk av lysere harmonikk gir forsiktig kontrast.
Til slutt vender musikken tilbake til stillheten og forsvinner i en myk resonans. Epilogue er et kort og personlig verk — en varm og ettertenksom etterklang, formet av ømhet, ro og en mild følelse av avslutning.
En versjon av Epilogue for sopran- og tenorsaksofon samt orgel ble utarbeidet i 2023. I denne instrumentasjonen overføres de varme, langstrakte linjene til saksofonene, mens orglet danner et mykt harmonisk fundament som bevarer verkets stille og ettertenksomme karakter.